Fri inspirasjon

Fri inspirasjon

Her vil FriInspirasjon prosjekt bli presentert

Anna Sara sine betraktningar om livet ombord

Livstegn i ny og nePosted by Henrik Yksnøy Wed, May 11, 2011 20:22:30

Kast loss, vi seiler fra Cuba til Canada

Jeg bor med Ida Standal i en liten studenthybel i Sogndal. For en tid tilbake siden spurte hun om ikke jeg ville være med på tur. Jeg bare sa ja, jeg!

1800 nautiske mil er det fra Cuba til Canada. Jeg hadde ikke tenkt så mye på hva dette egentlig innebar før jeg dro. Seilererfaringen min var begrenset til hva jeg hadde lært på YouTube uka før, så jeg hadde vel ikke det beste utgangspunktet for innsikt heller. Men lyst hadde jeg, og dra skulle jeg.

Nå vet jeg mer. Etter 18 dager til sjøs med to pirater i ei lita skute lærer man mye og opplever enda mer. Det hele startet med at vi fløy et gammelt russisk innlandsfly fra Havanna til Santiago på østkysten. Her møtte vi båten og hadde noen dager før vi kasta loss. Sammen med noen andre jordomseilere, levde vi eksotiske dager på Cuba. Dagene besto av kald mojito, 32 grader, sommerkjole, cubanske sigarer og sene salsakvelder. Har du ikke vært der sier du? Sett det på lista, dette er stedet som virkelig øser opp under forventningene.

Tiden på Cuba gikk fort, vi forlot det med et sukk og gjorde oss klare for livet ombord. De første dagene var det ekstremt varmt, det ble mye bading og lunken øl i disse dagene for å holde ut. Vi lærte fort å seile. Jeg heiste mitt første seil, lærte forskjellen på jibbe og krysse, seile med fokk og spinnaker og med rev på storseilet. Prinsippet i seiling er enklere enn jeg hadde trodd, på langt nær så vanskelig som YouTube skal ha det til.

Vi hadde en vaktordning med 2 timer på vakt og 6 timer av. Altså 18 timer av i døgnet og 6 på. Med andre ord, et hav av fritid... Ikke dekning og ikke annen utsikt enn evig hav i alle himmelretninger. Kun oss ombord og båten. Det er niende dagen nå, jeg har hvertfall ni igjen.... Sånt blir man rastløs av! Stort sett fyller jeg dagene med boklesing, kokkelering, spy, skrøner, sove, spise, evige diskusjoner og nye yogaøvelser på dekk. Det stresser meg at jeg vet at klatresesongen hjemme er i full gang mens formen min er på vei under havoverflaten. Heldigvis finnes det en bjelke i byssa(kjøkkenet) som jeg kan ta heng-ups i når det ikke er for mye sjø.

Vi lever på hermetikk og sjokolade. Det er forunderlig og fascinerende hvor mange varianter man kan få ut av ingrediensene bogskinke, pasta eller ris og hermetikktomater. Vi lager brød og i ny og ne en kake. Dessverre har vi hatt lite fiskelykke. Kun en flyvefisk som Anders fikk i hodet på nattevakt. Også er det delfiner. De kommer i store flokker og leker med båten vår!


De siste dagene, etter golfstrømmen sluttet, har vi gått fra bikini og solbriller til stillongs og fora overlevelsesdrakt. Det er enorme bølger og ekstremt hardt vær. Disse dagene har vi hatt vind på 10-15 sekundmeter og bølgene er gigantiske. En nattevakt jeg hadde var det ekstra ille. Jeg brukte alle krefter jeg hadde for å styre skuta gjennom de største bølgene. Skuta stupte i den endeløse elvedalen og jeg hadde vegger av hav på alle kanter. Jeg ba til Gud for første gang i mitt liv. Bølgen for over meg og fylte store deler av cockpiten med vann. Lykta mi, som var det eneste lyset jeg hadde, slukna av den store bølgen og det ble fullstendig svart. Bølgen var borte, men det var flere som sto for tur. Jeg måtte gå fra roret for å hente ny lykt. Båten ble slengt rundt som en legokloss i stormen og det samme ble jeg i cockpiten. Lyset kom tilbake, og etter bølgen følte jeg meg udødelig resten av vakta.
Jeg har lært at båten er som en kork. Den kommer alltid opp igjen.
Vi fikk ny distanserekord dette døgnet, 186 nautiske mil. Det går unna i disse dager, og jeg liker spenningen.

Siste uka var det «gnelljefrost» som det står på termometeret ombord. Det var en kamp å komme seg på vakt. Det hjalp heller ikke stort at vi var omringet av tåke og ikke hadde noe å se på mens vi styrte skuta. Med kanskje 20 meter sikt hadde vi ikke et hav av tid til å styre unna eventuelle båter vi skulle komme på kollisjonskurs med. Radar hadde vi ikke, så vi måtte bare tute litt i tåkeluren for å si fra at vi var der og krysse fingrene for at de andre båtene styrte unna oss. Da vi nærmet oss Halifax måtte vi manøvrere rundt en hel flokk av hummerteiner. Vi telte over 100 stk på 8 timer, og drømte oss bort til et storslått hummermåltid i godt lag med hvitløksbrød og hvitvin.

Endelig. Land i sikte! Trær, hus, holmer, bruer, biler, farger! Stemningen kokte ombord, og vi kledde på oss de reneste og tørreste klærne vi hadde før vi gjorde oss klare til å trå på fast grunn. Vi var desperate etter å snakke med andre mennesker, og den første som kommer forbi båten vår er selvsagt fra Stavanger. Canada er et land av tilfeldigheter, noe som blir understreket da Ilddåp (5 sjørøvere fra Finnøy) spaserer inn på den ene puben vi sitter på av 200 i Halifax den første kvelden. Vi får en sosial uke med Rogaland-gjengen med bilturer, trasking og festing. Halifax's gater er stort sett lenger en 31 fot. Det var både fint og uvant å kunne bevege seg litt etter å ha sittet/ligget i 18 dager på havet. Det skal rett nok sies at etter en dag med spasering på fast grunn var det behagelig å gå ombord igjen og legge seg i den gyngende bikka. Kanskje er vi ikke landkrabber lenger likevel? Siste kvelden i Canada får vi det etterlengtede hummermåltidet for en slikk og ingenting, akkurat slik vi hadde drømt om. Etter en måned med eventyr og opplevelser reiser vi nå tilbake til virkeligheten, som betyr skole og eksamener i fedrelandet.

Tenk at vi fikk være med på dette. Tusen takk til Anders og Henrik som var gærne nok til å ta oss med. En tur vi aldri vil glemme!

Ship o'hoi fra Ida Standal og Anna Sara Fjeld

  • Comments(1)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.
Posted by Hilde ML Thu, May 12, 2011 15:45:54

Ditte va et veldig kjekt og flott innlegg, Anna Sara!

Helsing storesystra hass Anders :)